Suzumiya Haruhi ~Norwegian~:Volume1 Chapter2

Kapittel 2

Utifra resultatet, hadde min forutanelse blitt virkelighet.

Etter timen forsvant ikke Haruhi ut av klasserommet med en gang som vanlig. Denne gangen tok hun et kraftfullt tak armen min og dro meg ut av klasserommet, gjennom korridorene, opp trappene, og stoppet endelig foran en dør som førte til taket.

Denne døra er vanligvis låst, og trappeavsatsen over fjerdeetasje virker til å ha blitt brukt som et lagerrom av Kunstklubben. Gigantiske malerier, nesten ødelagte bilderammer, statuer av krigsguder med manglende neser er alle dynget opp i denne lille trappeavsatsen, noe som gjorde den allerede trange plassen enda trangere.

Hva prøvde hun å gjøre ved å bringe meg opp hit?

“Jeg trenger din hjelp.”

Sa Haruhi mens hun holdt slipset mitt. Med hennes skarpe skuling rett mot den nedre delen av hodet mitt, fikk jeg følelsen at hun truet meg.

“Hjelpe deg med hva?”

Jeg simulerte uvitenhet.

“Hjelp meg å lage en ny klubb!”

“OK, så fortell meg, hvorfor må jeg hjelpe deg å gjøre ferdig noe som du nettopp har tenkt opp?”

“Fordi jeg trenger å sikre et rom for denne klubben i tillegg til medlemmer, så du er nødt til å finne ut hva slags papirarbeid som trengs for denne skolen.”

Hun hørte ikke på engang. Jeg kastet av Haruhis hånd.

“Hva slags klubb prøver du å lage?

“Hvem bryr seg om det! Det viktige er å lage klubben først.”

Jeg tviler sterkt på at skolen vil la oss lage en klubb, hvis aktiviteter er ukjente.

“Hør nå! Etter skolen idag skal du gå og finne ut hva som må bli gjort, og jeg ville gå og finne et rom for klubben. Ok?

'NEI!'

Hvis jeg hadde svart som det, er jeg sikker på at jeg ville bli drept. Mens jeg nølte på hvordan jeg skulle svare, hadde Haruhi allerede snudd seg og gått ned trappene, og etterlatt seg en desorientert mannlig student stående helt alene i den støvfylte trappavsatsen.

“... Jeg har ikke engang samtykket å hjelpe til...”

Sukk, å si dette til en gipsstatue er meningsløst. Jeg kae bare dra de tunge føtter mine mens jeg tenker på hvordan jeg skulle forklare alt dette til mine nysgjerrige klassekamerater.

Kravene for å organisere en “forening”:

Fem eller flere medlemmer. En sponsende lærer, navnet på klubben, lederen for klubben, og en oppsummering av klubbens aktiviteter/mål er nødvendige – som igjen krever godkjennelse fra Den Ledende Komiteen for Elevrådet. Klubbens aktiviteter må passe inn i skolens filosofi om kreativitet og livlighet. På bakgrunn av aktivitetenes rapport og resultat, vil Den Ledende Komiteen debattere om de skal forfremme foreningen til en “studiegruppe.” Videre, som en forening, vil ikke skolen tilby noe pengestøtte.

Jeg trengte ikke å lete nøye for kravene, siden de alle er listet opp på baksida av studenthåndboka.

Medlemmer blir enkelt; vi trenger bare å finne noen for å fylle opp tallet, så det vil ikke være et problem. En sponsende lærer er vanskeligere å finne,men jeg tror jeg kan klare det. Og for navnet vil noe ikke-fornærmende duge. Når det gjelder sjefen for klubben er det ingen tvil, Haruhi selv.

Dog jeg er villig til å vedde på at klubbens aktiviteter/mål definitivt ikke kommer til å passe med “kreativitet og livlighet.”

Med det sagt, er det ikke slik at Haruhi er den type person som følger reglene.

Idet bjella markerte slutten av timen, viste Haruhi frem sin skremmende dyriske kraft ved gripe tak i jakkeermet mitt, og dra meg ut av klasserommet i en kidnappers fart. Det tok meg mye anstrengelse å sørge for at jeg ikke etterlot skolesekken i klasserommet.

“Hvor er det vi skal?”

Spurte jeg, vel fordi, jeg er normal tross alt.

“Klubbrommet.”

Haruhi, så full av energi at hun sparket vekk de saktegående elevene foran oss, svarte med en kort setning, holdt deretter munnen hennes lukket. Vær så snill, kan du i det minste slippe hånda mi først?

Etter at vi forlot inngangshallen i førsteetasje, dro vi til en annen bygning,og opp trappene. Vi gikk inn i en mørk inngangshall og i dens midtpunkt, stoppet Haruhi. Så klart stoppet jeg også.

Det var en dør foran oss.

Litteraturklubben

Det skjeve navneskiltet var limt på døra.

“Her er det.”

Uten så mye som å banke på, åpnet Haruhi opp døra og gikk inn i klasserommet uten noen overveielse. Selvfølgelig fulgte jeg henne inn.

Rommet var overraskende stort, kanskje det så slik ut fordi det bare var et rektangulært bord, stoler av metall, og en bokhylle i rommet. Noen sprekker på taket og veggene viste hvor eldgammel bygningen var.

Akkurat som om hun kom sammen med bygningen, var det en jente som satt alene på en av metallstolene, og leste ei tykk hardbindsbok.

“Fra nå av vil dette være vårt klubbrom.”

Kunngjorde Haruhi formelt og åpnet armene. Ansiktet hennes skinte med et energisk smil. 'Hvis hun bare ville vise det smilet i klassen...' til tross for tanken, turte jeg ikke si det høyt.

“Vent litt, hva er dette stedet?”

“Den Kulturelle og Artistiske klubbygningen. Dette stedet har kunst- og musikkrom for Kunstklubben og Orkestraklubben. Klubber og foreninger uten et fast rom holder alle aktiviteter i denne bygningen, kjent som Det Gamle Komplekset. Og dette klasserommet her tilhører Liitteraturklubben.

“Så hva med Litteraturklubben?”

“Etter at alle tredjeklasseelevene gikk ut denne våren, har klubben hatt null medlemmer. Siden ingen nye ble rekruttert skulle klubben bli stengt. Uansett, hun er en førsteklasseelev som er deres eneste nye medlem.

“Da har de da ikke stengt ennå!”

“Nært nok! En klubb med et eneste medlem er det samme som ingen.”

Din idiot! Prøver du å ta over andres klubbrom? Jeg tok en kort titt på Litteraturklubb-jenta.

Hun var ei jente med briller og kort hår.

Haruhi var allerede så bråkete. Dog denne jenta løftet ikke hennes hode en eneste gang. Utenom å jevnlig bla om sidene med fingrene hennes, viste hun seg som stasjonær og ignorerte totalt vårt nærvær. Det virket som om denne jenta også var merkelig

Jeg senket stemmen min og spurte Haruhi:

“Så hva med den jenta?”

“Hun sa at det ikke gjorde noe!”

“Virkelig?”

“Jeg spurte henne i lunsjpausen. Jeg spurte om jeg kunne låne rommet fra henne, og hun sa 'vær så god,' så lenge hun kunne lese boka hennes her i ro og fred. Nå som du nevner det er hun ganske rar.”

For deg av alle folk å si det!

Jeg studerte den rare Litteraturklubb-jenta grundig denne gangen.

Hun hadde blek hud og et uttrykksløst ansikt. Fingrene henens beveget seg like rytmisk som en robot. Hennes korte hår gjorde at en fikk lyst til å ta av brillene hennes for et bedre syn, dekket hennes pene ansikt. Hun ga et inntrykk av å være en ubevisst dukke. På en annen måte, en mystisk og uttrykksløs raring!

Kanskje av å legge merke til mitt påtrengende blikk, løftet hun plutselig hodet sitt, og dyttet broen som forbandt brillene, opp med fingrene hennes.

Jeg så hennes dypt-fargede øyne stirre på meg bak disse linsene. Verken øynene hennes eller leppene hennes viste noen form for uttrykk i det hele tatt, nesten som en maske. Hun var annerledes enn Haruhi – hennes ansikt var av den typen som fundamentalt ikke viste tegn til følelser.

“Nagato Yuki.”

Hennes tone antydet at navnet hennes ville bli glemt av de fleste mennesker innen tre sekunder etter å ha hørt det.

Nagato Yuki stirret på meg en stund; så, som om hun hadde mistet interessen, dreide hun hennes konsentrasjon tilbake til boka.

“Hør her, Nagato-san,” kalte jeg ut, “Denne jenta her vil bruke ditt klubbrom for en-foreløpig-ikke-navngitt klubb. Er dette helt greit for deg?”

“Ja.”

Nagatos blikk forlot aldri boka hennes en eneste gang.

“Men det kan bli plagsomt for deg.”

“Det spiller ingen rolle.”

“Kanskje du til og med kan bli sparket ut?”

“Vær så god”

Selv om hun svarte øyeblikkelig, viste hun ikke tegn til uttrykk. Det virket som at hun virkelig ga dritten i det.

“Ok, så er det bestemt,” avbrøt plutselig Haruhi.

Hun låt ganske hyper ut, noe som gav meg en dårlig følelse.

“Fra nå av skal vi møtes i dette rommet etter skoledagen. Pass på å komme! Ellers er du så godt som død!”

Sa hun med et smil som liknet blomstrende kirsebærsblomster. Jeg nikket motvillig på hodet.

Vær så snill, jeg vil ikke død ennå!

Så nå har vi funnet et klubbrom, men det var åpenbart ingen framgang med papirarbeidet. Vi hadde fortsatt ikke bestemt klubbnavnet eller hva slags aktiviteter vi planla å gjøre. Jeg hadde spurt Haruhi om å få orden på disse tingene først, men hun virket til å ha andre ideer.

“Vi kan bestemme alt det senere!” proklamerte Haruhi høyt. “Akkurat nå er det mest viktigste å rekruttere medlemmer. Vi trenger fortsatt minst to elever.”

Så du har telt den Litteraturklubb-jenta med også? Du kunne ikke muligens ha behandlet Nagato Yuki som bare tilbehøret av en klubb, kunne du?

“Ikke tenk på det. Jeg vil klare å få samlet sammen elever snart; jeg har allerede en i tankene.”

Hvordan kan jeg ikke la være å bekymre meg? Min urolighet har blitt enda mer dypgående!

Etter skolen neste dag, etter å ha avslått Taniguchis og Kunikidas tilbud om å ta følge hjem med dem, slepte jeg motvillig de tunge føttene mine og satte kursen mot klubbrommet.

Haruhi sa bare “Du går først!” og stormet ut av klasserommet med den farten Atletklubben så inderlig trengte. Hun var så kjapp at jeg lurte på om hun hadde lagt til forsterkere under skoene hennes. Jeg visste ikke om hun enten hadde det travelt med å finne nye medlemmer, eller om hun bare var ivrig på at hun hadde tatt et skritt videre i å møte utenomjordiske?

På en annen side kunne jeg bare bære sekken min, så jeg flyttet meg sakte mot Litteraturklubbens klubbrom.

Etter å ha trådd inn i rommet, oppdaget jeg at Nagato Yuki allerede var der, sittende i den samme posisjonen mens hun leste hennes bok. Jeg nærmet meg langsomt mot henne, men akkurat som i går var hodet hennes begravd i boka, og mitt nærvær ble ignorert. Var Litteraturklubben kun en leseklubb? Hvorfor ellers ville hun lese hele tiden?

Stillhet i klasserommet.

“...Hva leser du?”

Spurte jeg, siden jeg ikke holdt ut stillheten mer. Nagato Yuki svarte med å løfte boka og vise meg omslaget. Øynene mine så en stor bunke glitrende utenlandske ord; det så ut som en slags science-fiction-roman.

“Er den interessant?”

Nagato Yuki dyttet brillene oppover uten anstrengelse, før hun svarte med en tom røst:

“Unik.”

Det virket som om hun ville svare på alt jeg spør henne.

“Hvilken del?

“Hele”

“Så du liker å lese?”

“Veldig.”

“Jeg forstår...”

“...”

Tilbake til stillheten igjen.

Kan jeg gå hjem nå?

Jeg tenkte på det mens jeg la sekken min oppå pulten. Idet jeg skulle til å sette meg ned på metallstolen, smalt døra opp som om den ble sparket.

“Hei, sorry at jeg er sen! Det tok meg en stund å fange denne jenta!”

Haruhi hadde endelig dukket opp, vinkende med en hånd mot oss. Den andre hånda holdt i et håndledd – hun hadde kidnappet en annen elev! Da Haruhi gikk inn rommet, låste hun døra av en eller annen grunn. Klikk! Å høre den lyden fikk den lille jenta til å grøsse ukomfortabelt.

Wow, hun var virkelig pen.

Hun måtte være Haruhis “utvalgte kandidat”

“H...hva er det du gjør?”

Sa jenta nesten gråtkvalt.

“H- hvor er dette stedet? Hvorfor tok du meg hit? Og, h-hvorfor låste du døra? Hva vil du med meg?”

“Vær stille!”

Bjeffet Haruhi med slik kraft at jenta bare stod der sjokkert i stillhet.

“La meg introdusere henne: dette er Asahina Mikuru-chan.”

Etter å ha kunngjort jentas navn, stoppet Haruhi å snakke. Ser ut som som det var hele presentasjonen.

Igjen oppslukte stillheten klasserommet. Haruhi så fornøyd ut med “et arbeid godt gjort”; Nagato Yuki, som vanlig fortsatte å lese boka hennes uten noen reaksjon; og jenta kalt Asahina Mikuru var simpelthen skrekkslagen. Hei, hvorfor er det ingen som snakker? Og så, startet jeg samtalen.

“Hvorfra kidnappet du henne?”

“Dette er ingen kidnapping! Jeg bare tvang henne til å følge meg,”

Det er den samme tingen!

“Jeg fant henne dagdrømme i et andreklasserom, så jeg fanget henne der. Jeg utforsker kroker og kriker av skolegården iløpet av friminuttene,så jeg har sett henne et par ganger allerede.”

Så det er det du holdt på med iløpet av friminuttene når du er helt borte fra klasserommet. Nei, vent, dette er ikke tiden til å tenke på det.

“Uansett, hun er vår senpai”

“Også?”

Jeg så på henne i vantro. Herregud, denne jenta tenkte ikke på hva hun gjorde engang!

“Greit... fortell meg, hvorfor trengte du å finne henne, erm, Asahina-senpai, ikke sant?”

“Her, ta en titt.”

Haruhi pekte plutselig på Asahina Mikurus nese, noe som fikk henne til å skritte bakover øyeblikkelig.

“Er hun ikke søt?”

Det er noe bare noe en farlig kidnapper ville sagt! Det var det jeg tenkte på uansett.

“Jeg mener at Moe karakterer er viktige!” fortsatte hun.

“ ... Unnskyld meg, hva sa du?”

“ Jeg sa Moe! Faktoren som tenner folk! I bunn og grunn har de fleste detektivhistorier noen karakterer som vil tenne folka, og som får dem til å føle medlidenhet.”

Jeg snudde meg automatisk og observerte Asahina Mikuru: hun hadde en liten kropp og et ansikt som lett kunne forveksles med en barneskoleelev. Hennes brune hår var litt bølgete, og hang over ryggen. Hennes par av øyne utstrålte et “vær så snill å beskytt meg” aura. Hennes halvåpne lepper avslørte en rad med elfenbenshvite tenner, i tillegg til hennes lille ansikt, skapte det den perfekte kombinasjon. Hvis hun ble gitt en magisk stav med en skinnende juvel, kunne kun til og med forandre seg til en fe. Aargh~, hva i helvete tenker jeg på!?

“Og det er ikke alt!”

Haruhi smilte selvsikkert, deretter grep hun Asahina Mikuru bakenfra med hendene sine.

“Kyaaa!!”

Asahina skrek øyeblikkelig. Men Haruhi som var urørt, tok på brystene hennes gjennom matrosuniformen.

“Aaaaa!”

“Hun er så liten, likevel er hennes bryster større enn mine! Et søtt ansikt pluss store bryster er også en viktig faktor for å tenne folk!”

Herregud, jeg holder på å besvime.

“Wow, de er jammen store.”

Haruhi stakk hendene hennes inn i Asahinas uniform og begynte med å føle seg fram. Stopp med det, din perverse person!

“Uff, dette gjør meg forbannet! Hennes ansikt er så søtt, likevel er hennes bryster større enn mine!”

“H-hjelp!!”

Asahina rødmet lyserødt. Hun prøvde å kjempe seg fri med hennes armer og ben, men hennes styrke var ingen kamp mot hennes trakasserer. Idet Haruhi begynte å flytte hennes hender mot Asahinas skjørt, kunne jeg til slutt ikke tåle det mer, og dro den perverse jenta vekk fra Asahina.

“Hva i helvete tror du at du gjør?!”

“Men de er virkelig store! Det er sant! Hvorfor tar ikke du en omgang også?”

Asahina jamret svakt.

“Nei takk.”

Det var alt jeg kunne si.

Hva som overrasket meg var at iløpet av alt dette oppstyret, leste Nagato Yuki boka hennes, uten å løfte hodet en eneste gang. Hva er det med den jenta egentlig?

Plutselig tenkte jeg på noe.

“Hei, du kan ikke tenkte at... den eneste grunnen for å bringe Asahina-senpai hit er fordi hun er søt og har store bryster?”

“Hva, så klart!”

Herregud, du er virkelig en idiot!

“En maskot-liknende person som henne er en nødvendighet!”

Nødvendighet my ass! Hvem i all verden har sagt det egentlig?

Asahina rettet ut den rynkete uniformen hennes og løftet hodet mot meg. Hei, ikke se på meg på den måten, du får meg i en pinlig situasjon.

“Mikuru-chan,” spurte Haruhi, “er du med i noen andre klubber?”

“J... Ja... Kalligrafiklubben...”

“Slutt der! Det vil bare komme i veien for mine klubbaktiviteter.”

Haruhi! Er du ikke litt egoistisk!?

Asahina, som hadde det uttrykket som et offer i et visst mordmysterie, så på meg med øyne som ba om å bli reddet. Så var det som om hun plutselig merket Nagato Yukis nærvær. Hennes øyne ble større og viste nøling. Et øyeblikk senere, sukket hun og hvisket i en lav stemme:

“Jasså... jeg forstår.”

Hva forstod du?

“Jeg skal slutte i kalligrafiklubben og melde meg inn i din klubb...”

Hennes stemme var fylt med bedrøvelse.

“Men, jeg vet ikke hva Litteraturklubben gjør.”

Siden Asahina så forvirret ut, avbrøt jeg dem for å forklare.

“Vi låner bare dette rommet for våre klubbaktiviteter, midlertidig. Klubben du har meldt deg inn i er egentlig en ny forening som Haruhi vil lage i nær framtid. Vi vet ikke hvilke aktivitetene det vil bli; så vi har ikke engang en navn.”

“...Hva...?”

“Oh, og den som sitter der borte er det ekte medlemmet av Litteraturklubben.”

“Oh...”

Asahina stod ordløs med den søte munnen halvåpen. Hennes reaksjon? Absolutt normal.

“Det vil ikke bli noe problem!”

Munter til det punktet av å ikke være ansvarlig for noe, klasket Haruhi Asahinas skulder hardt.

“Jeg har akkurat funnet opp et navn!”

“... Ok, la oss høre det,” sa jeg med null entusiasme.

Hvis mulig, ville jeg virkelig ikke høre det! Men siden jeg allerede hadde spurt, brukte Suzumiya Haruhi hennes klare stemme til å høyt kunngjøre navnet hun nettopp hadde funnet opp.

Som alle vet, begynte det som et resultat av Suzumiya Haruhis enkle og naive syn, og ingen annen grunn. Og så... ble det nye navnet på klubben bestemt:

SOS-Brigaden!

Sekai wo

Ooini moriagerutame no

Suzumiya Haruhi no Dan

Spre Glede Over Hele Verden med Suzumiya Haruhi-Brigaden, forkortet til SOS-brigaden.

Dere kan alle le nå.

Men før jeg i det hele tatt kunne gjøre det, ble jeg lamslått.

Hvorfor ble den kalt “Brigaden”? Det skulle være “Spre Glede Over Hele Verden med Suzumiya Haruhi-foreningen”, men siden klubben fortsatt ikke hadde tilfredsstilt minimumskravene for å bli en forening, og ingen andre var sikre på hva klubben hva klubben drev med, svarte Haruhi simpelt “Hvis det er situasjonen, sa lå oss kalle det en brigade!” Og så var klubbens navn ærefullt født.

Da Asahina hørte navnet, lukket hun munnen nedslått. Nagato Yuki kunne bli telt som en outsider, og jeg visste ikke hva jeg skulle si. Og så, stemmingen for det nye klubbnavnet passerte med en for og tre imot. SOS-brigaden er nå klar for forretning! Dette er sånn en vidunderlig begivenhet!

Hmph, gjør hva du vil!

Etter å ha sagt “Pass på å møtes her etter skolen hver dag!”, erklærte Haruhi at dagen var over. Asahinas skuldre hang slapt ned, hennes livløse figur gikk videre langs korridorene ga et inntrykk av bedrøvelse. Jeg kunne ikke tåle å se det, så jeg ropte ut til henne.

“Asahina-senpai.”

“Ja?”

Asahina så på meg med det uskyldige ansiktet, som til og med ikke så eldre ut enn mitt.

“Du trenger ikke å melde deg inn i en sånn rar klubb hvis du ikke vil! Du trenger ikke å bry deg om henne; Jeg skal prøve å finne en måte å forklare det til henne.”

“Nei.”

Hun stoppet, blunket, og smilte:

“Det er greit. Jeg vil bli melde meg inn.”

“Men, dette kan være en kjedelig klubb!”

“Det spiller ingen rolle; har ikke du meldt deg inn også?”

Nei! Om jeg meldte meg inn eller ikke er ikke spørsmålet her!

“Kanskje, dette er det absolutte utfallet på dette Tidsplanet...”

Sa hun, hennes runde øyne stirrende langt vekk i distansen.

“Hva er det ment å bety?”

“Dessuten er jeg interessert i Nagato-sans tilstedeværelse...”

“Interessert?”

“Eh? Nei, ingenting.”

Asahina ristet hodet i skjelvende frykt, og hennes bølgende hår ristet med.

Deretter smilte Asahina, så forlegen ut, og gav meg et dypt bukk.

“Jeg kan være trøblete, men holdt ut med meg fra nå av.”

“Du trenger ikke å gjøre det der... du vil putte meg i en vanskelig posisjon...”

“Vær så snill å kall meg Mikuru fra nå av.”

Hun smilte.

Jøss, hun er så søt at jeg blir svimmel!

Det som følger er en samtale jeg hadde med Haruhi en dag.

“Du vet hva det neste vi trenger er?

“Hvem vet!”

“Jeg tenker på finne en mystisk utvekslingstudent.”

“Vær så snill å fortell meg definisjonen på en “mystisk utvekslingstudent.”

“De som blir utvekslet to måneder etter at skoleterminen har startet er definitivt mystiske utvekslingstudenter. Hva synes du?”

“Kanskje det er fordi deres foreldre skiftet jobb, og de måtte følge med.”

“Nei, det ville bli altfor tvungent og unaturlig!”

“Så hva er naturlig for deg? Det vil jeg gjerne vite”

“Mystiske utvekslingstudenter... vil de noensinne dukke opp?”

“Du hører egentlig aldri på det jeg sier, gjør du!?”

Rykter startet å flomme over hele skolen om at jeg og Haruhi drev å pønsket ut noe.

“Hey, akkurat hva er det du er opp til med Haruhi?”

Ville Taniguchi spørre.

“Dere er ikke i et romantisk forhold, er dere?”

Absolutt ikke! For å være ærlig vil jeg også vite hva i verden jeg gjør!

“Prøv å ikke gjør noe tåpelig, dere er ikke ungdomskoleelever lenger! Hvis de fant ut at dere vandaliserte skolegården eller liknende, kan dere bli suspendert!”

Hvis det bare var Haruhi som handlet alene, kunne jeg simpelt ignorere henne. Men nå er det Nagato Yuki og Asahina Mikuru å passe på – jeg kan ikke risikere å få dem involvert. Da jeg innså at jeg var så hensynsfull til dem, ble jeg plutselig stolt av meg selv.

Men saken er, det er ingen måte jeg kan stoppe den sinnssyke Haruhi!

“Så jeg vil ha en datamaskin!”

Helt siden SOS-brigaden ble grunnlagt, begynte Litteraturklubbrommet å romme mer og mer ting bortsett fra det rektangulære bordet, metallstolene og bokhylla.

I et hjørne stod det nå et portabelt klesskap, en flaske og flere kopper, en tekanne, en CD/MD spiller med radio, et kjøleskap, en lydopptaker, en stekepanne, en bolle, og andre typer kjøkkenredskaper. Hva nå? Regner hun med at vi skal bo her?

I dette øyeblikket satt Haruhi på pulten hun hadde nasket fra hvem-vet-hvor. Av en eller en annen grunn stod en svart pyramide med ordene “Brigade kommandant” på pulten.

“I denne informasjonsalderen har vi ikke engang en datamaskin. Dette holder ikke!”

Hvem i all verden har sagt det?

Uansett, alle medlemmer var her i dag. Nagato Yuki satt på hennes vanlige plass, og leste en hardbindsbok om en mindre betydningsfull satellitt fra Saturn som hadde falt ned eller noe liknende. Asahina, som ikke trengte å komme, hadde likevel lydig ankommet og satt på en metallstol, og virket forvirret.

Haruhi hoppet av pulten og løp mot meg med et illevarslende smil.

"Det er derfor jeg skal gå og skaffe meg en nå," sa Haruhi som en jeger som leter etter sitt bytte.

"Skaffe en, mener du en datamaskin? Fra hvor? Du tenker vel ikke på å rane en elektrobutikk, gjør du?

"Så klart ikke! Det kommer til å bli noe nærmere!"

"Følg meg!" Asahina og jeg adlød Haruhis ordre og fulgte henne ned korridoren, og omsider ankom vi Studiegruppa for Datamaskiner to rom unna.

Ser jeg det!

"Her, ta dette."

Haruhi rakte meg et engangskamera.

"Nå hør nøye etter! Jeg skal fortelle deg planen, og du må følge den uansett hva! Du får bare en sjanse."

Haruhi dro meg ned og hvisket hennes "plan" i øret mitt.

"Hva!? Du kan ikke gjøre det!"

"Spiller det noen rolle?"

Så klart det ikke spiller noen rolle for deg, frøken! Jeg snudde meg mot en forvirret Asahina, og prøvde å advare henne ved å blunke til henne.

Du burde stikke at med en gang!

Men Asahina så overrasket på meg og begynte å rødme. Å nei, hun fikk åpnebart feil idé.

Akkurat idet jeg skulle redde Asahina fra den sikre dom, banket Haruhi på Studiegruppa for Datamaskiners dør.

"Hallo der! Jeg har kommet for å hente en datamaskin fra dere!"

Stedet var likt, men sammenlignet med vårt rom, var dette rommet smalere. Hver og en av de likt fordelte pultene hadde en datamaskin oppå med CD-lydeffekter. Datamaskinviftene som snurret rundt, var de eneste lydene hørt i rommet.

De fire guttene som satt på deres plasser og skrev på deres tastaturer, strakte hodene ut mot døra for å se hva Haruhi var opp til.

"Hvem er i ledelse her?"

Haruhi smilte pompøst. En mannlig student stod opp og svarte.

"Jeg er presidenten, kan jeg hjelpe deg?"

"Trenger jeg å repetere meg selv? Jeg sa bare: gi meg en datamaskin."

Den navnløse presidenten for Studiegruppa for Datamaskiner viste fram et "Hva i helvete?" uttrykk og ristet med hodet.

"Det vil ikke gjøres! Fordi skolen ikke gir oss nok penger, er alle disse datamaskinene kjøpt med våre hardt fortjente penger. Vi kan ikke bare gi dem til deg gratis. Tror du vi er tosker?"

"Spiller det noen rolle? Bare en vil holde, forresten har dere massevis!"

"Det... vent et øyeblikk, hvem er dere egentlig?"

"Jeg er Suzumiya Haruhi, Kommandant for SOS-brigaden, og disse to er Underordnede En og Underordnede To."

Vent, hvem bestemte at vi er dine underordnede!?

"Jeg kommanderer deg i SOS-brigadens navn: overgi en datamaskin med en eneste gang! Ikke gi meg noen unnskyldninger!”

"Jeg vet ikke hvem dere er,men absolutt ikke! Dere kan gå og kjøpe deres egne datamaskiner!"

"Siden du har sagt det, har vi våre egne metoder."

Haruhi øyne skulte fryktløst. Å nei, dette er et dårlig tegn!

Haruhi dyttet Asahina, som sto lamslått ved siden av henne, mot presidenten, og tok deretter hånda hans og plasserte den på Asahinas bryster.

"Kyaaa~~!!"

Klikk!

Ved lyden av to skrikende personer, åpnet jeg kameralukkeren.

Haruhi grep taket på Asahina, for å hindre henne fra å unnslippe, mens hennes andre hånd presset presidentens hånd hardere inntil Asahinas bryst.

"Kyon! Et bilde til!"

Jeg åpnet motvillig kameralukkeren igjen. Asahina,og den navnløse presidenten, dere har mine oppriktige unnskyldninger. Akkurat idet Haruhi var på vei til å stappe presidentens hånd under Asahinas skjørt, kom presidenten seg endelig fri.

"HVA I HELVETE TROR DU AT DU DRIVER MED!?"

Haruhi vinket fingeren sin elegant til den rasende, rødmende presidenten.

"Uh uh uh! Vi har nå fotografisk bevis på at du seksuelt trakasserte våre medlemmer! Hvis du ikke vil at skolen skal vite om disse fotoene, rekk over en datamaskin!"

"Hva slags spøk er dette!?"

Protesterte presidenten rasende. Jeg forstår fullt ut hvordan du føler, du.

"Du grep kraftig tak i armen min! Jeg er uskyldig!

"Å, virkelig? Du kan prøve å forklare, men hvem kommer til å tro deg?"

Jeg snudde med rundt og kikket på Asahina, som lå på bakken paralysert. Hun måtte være i så stor sjokk at all energi hadde forlatt henne.

På den andre siden, fortsatte presidenten å stå imot.

"Mine medlemmer er vitne til min uskyldighet! Jeg gjorde det ikke frivillig!

De tre lamslåtte medlemmene sto der og nikket voldsomt.

"Det stemmer!"

"Presidenten er uskyldig!"

Hvis Haruhi kunne høre på dere, ville hun ikke vært Suzumiya Haruhi.

"Greit, da sier jeg at dere gruppe-voldtok Asahina !"

Av dette eksempelet ble alles ansikter hvite, inkludert mitt og Asahinas. Herregud, måtte det virkelig komme til dette?

"S... Suzumiya-san...!"

Asahina buktet desperat hennes armer rundt Haruhis føtter, men Haruhi sparket dem simpeltent av. Haruhi løftet så hennes brystkasse og sa arrogant:

"Så hva blir det? Skal dere gi oss en eller ikke?

Presidentens ansikt gikk fra rødt til hvitt, og til slutt ble det mørkt.

Til sist, overga han seg.

"Bare velg en og kom dere ut!

Etter å ha sagt dettte, satt presidenten seg ned nedslått. Alle hans medlemmer skyndte seg mot ham.

"President!"

"Hold ut, president!"

"Er du ok?"

Presidentens hode hang slapt ned som en dukke som hadde fått trådene sine ødelagt. Å se en sånn ødelagt skikkelse, selv som en av Haruhis ledsagere, kunne ikke hjelpe at jeg felte en tåre av tristhet for ham.

"Hvilken er den nyeste modellen?"

Du er en så kaldblodig jente!

"Hvorfor skulle vi fortelle deg!?"

De sinte medlemmene fortsatte deres magre motstand, men Haruhi simpeltent pekte på meg og mitt kamera.

"Fa... Faen! Den der!"

Haruhi kikket i den retningen medlemmet pekte ut, og inspiserte modellen og serienummeret til datamaskinen. Deretter tok hun fram er stykke papir fra skjørtelommen sin.

"Jeg dro til elektrobutikken og spurte etter en liste over de nyeste modellene. Denne ser ikke ut til å være en av dem."

Denne jenta har alt så omhyggelig planlagt at det er skremmende.

Etter å ha inspisert alle de andre maskinene pekte Haruhi på en av dem.

"Jeg vil ha denne."

"V... vent! Vi kjøpte den akkurat sist måned!"

"Kamera."

"... T-ta den, dere tyver!"

Som han sa, vi var virkelig tyver.

Haruhis grådighet kjente visst ingen grense. Etter å ha plukket alle kabler og ledninger, flyttet hun alt det nødvendige tilbehøret til Litteraturklubbrommet uten en omtanke. Hun fikk så Studiegruppa for Datamaskiner til å reinstallere ledningene for oss, og fikk dem til å legge to internettkabler fra deres rom til vårt slik at vi kunne bruke internettet. Hun tvang dem til og med til å sette opp et intranett for oss. Hennes foraktelige metoder er ingenting annerledes fra en røver!

"Asahina-senpai."

Etter å ha vært hjelpeløs hele tiden, kunne jeg sakte bare ta opp en herjet Asahina, som knelte på bakken, dekket for ansiktet og gråt uten stans.

"La oss gå tilbake."

"Snufs..."

Haruhi, din idiot, kan du ikke plukke på dine egne bryster!? For noen som avkler seg foran gutter uten en tanke, er ikke dette noe! Jeg trøstet Asahina, mens jeg mumlet på hva i verden Haruhi ville ha en datamaskin for.

Veldig snart ville jeg finne det ut.

Og det er for å lage SOS-brigadens webside!

Greit, her kommer spørsmålet: Hvem skulle lage websiden?

"Du så klart!" sa Haruhi.

"Siden du er så fri, kunne du kanskje det! Jeg er travelt opptatt med å lete etter de resterende medlemmene!"

Datamaskinen var blitt plassert på pulten med "Brigade Kommandant" pyramiden. Haruhi la til, mens hun surfet på nettet med musa:

"Få den ferdig innen neste dag eller to. Vi kan ikke gjøre noe uten en webside."

Asahinas kropp lå oppå en pult, hennes skuldre skalv, ved siden at der Nagato Yuki sitter, mens hun som vanlig leser hennes bok, og ignorer alt. Ser ut som om jeg er den eneste som hørte hva Haruhi sa. Jeg hadde ikke noe valg enn å adlyde henne. I det minste tror jeg det var det Haruhi tenkte.

"Jeg kan ikke gjøre alt, selv om du sier det."

Det er hva jeg ville ha sagt, for å være ærlig. Jeg er ikke vant til å motta ordre fra Haruhi! Den eneste grunnen til at jeg samtykket er fordi det var en webside. Jeg har ikke laget en før,men det virker interessant.

Og så startet min anstrengende webside-designing på den andre dagen.

For å ha sagt det, det var mye enklere enn jeg trodde. Fordi karene fra Studiegruppa for Datamaskiner allerede hadde installert all programvare på harddisken, trengte jeg bare å følge programmet og gjøre noe kopiering og liming, og det var det.

Problemet var, hva skulle jeg skrive på websiden?

Akkurat nå vet jeg ikke hva SOS-brigaden skal gjøre, så jeg hadde absolutt ingenting å skrive om. Etter å ha skrevet 'Velkommen til SOS-brigadens Hjemmeside' på toppen, stoppet jeg simpelthen opp.

"Skynd deg å gjør den ferdig, hører du?" Haruhis ord lød som en forbannelse gjennom mine ører, så jeg måtte bruke min lunsjpause til å designe siden mens jeg spiste.

"Nagato-san, har du noen ideer på hva som skal skrives?" spurte jeg Nagato, som så ut til å komme hit iløpet av lunsjpausen.

"Ikke egentlig"

Hun så ikke opp. Jeg visste at dette ikke hadde noe med meg å gjøre, men jeg var nysgjerrig på om hun noen gang konsentrerer seg i timene.

Etter å ha flyttet øynene mine fra Nagato og tilbake til 17-tommers skjermen, falt jeg i dype tanker igjen.

Jeg fant plutselig et problem: hva ville skje hvis skolen fant ut at en foreløpig-venter-på-å bli-forening bruker deres båndbredde for å hoste en webside.

"Det er greit så lenge de ikke finner det ut!" forestilte jeg meg Haruhi svare, "Hvis den blir oppdaget, kan vi bare forlate siden. Sånne ting er først å komme, først servert, vet du?"

Virkelig, på en måte er jeg misunnelig på Haruhis optimisme og forover-seende innstilling!

Etter å ha laget noen websidelenker, og skrevet e-postadressen – det er ennå for tidlig å sette opp et forum – lastet jeg opp websiden, som bare inneholdt en forside uten noen detaljer.

Dette får holde! Etter å ha skjekket at siden kunne lastes, slo jeg ned maskinen. Idet jeg skulle til å strekke meg, ble jeg overrasket av å finne Nagato stående rett bak meg.

Det var rart, åssen har det seg at jeg ikke hørte noen skritt? Jeg visste ikke når Nagato nådde fram til meg. Ansiktet hennes var hvit som en maske. Hun stirret på meg med pokerfjeset hennes som om jeg var et synsundersøkelsesdiagram.

"Ta dette."

Hun gav meg en veldig tykk bok, som jeg impulsivt tok. Den er virkelig tung! Det viste seg, etter å ha kikket på omslaget, at dette var den science-fiction-romanen Nagato leste for noen dager siden.

"Til deg."

Etter å ha sagt det, forlot Nagato rommet uten å se seg tilbake; Jeg hadde til og med ikke tid til å si noe. Hvorfor lånte hun en sånn tykk bok til meg? I det øyeblikket ringte skoleklokka, og signaliserte slutten av lunsjpausen. Ser ut som det ikke er mange folk som respekterer min mening.

Etter at jeg tok hardbindsboka tilbake til klasserommet og satte meg ned, følte jeg at noen pirket på ryggen min med en trykkblyant.

"Så, er websiden ferdig?"

Haruhi holdt på kanten av pulten, og stirret på meg med et strengt blikk. Jeg la merke til at hennes notatbok var fullt av skriblerier både her og der. Jeg prøvde å ignorere mine klassekameraters blikk og svarte:

"Den er passe ferdig, men det er en veldig simpel drittside."

"Det vil holde så lenge den har en e-postadresse."

Hvorfor kan du ikke registrere din egen gratis epost-adresse!?

"Den vil ikke holde! Hva om mange folk sendte inn en masse meldinger og oversvømte min innboks?"

Jeg forstår ikke hvordan en helt ny e-postadresse kan bli oversvømt med meldinger så fort.

"Det er en hemmelighet!"

Etter å ha sagt dette, ga hun meg et mystisk illevarslende smil. Jeg har en dårlige følelse om dette.

"Du får vite det etter skolen i dag, men til da er det høyt klassifisert."

Vær så snill, jeg vil heller at du aldri forteller meg hva det er!

I den sjette timen, var Haruhi ikke noe sted å se. Hun kunne ikke ha gått hjem, kunne hun? Det ville ikke være mulig. Det er sikkert nok et dårlig tegn.

Veldig snart ble timen avsluttet, og jeg gikk automatisk mot klubbrommet. Selv om jeg undret på hvorfor jeg gjorde det, stoppet aldri skrittene mine. Endelig ankom jeg klubbrommet.

"Hallo der!"

Som forventet, der satt Nagato Yuki og Asahina.

Jeg vet jeg ikke er den som kan kritisere, men disse to har jammen mye fritid!

Av så se meg gå inn, hilste Asahina med et lettet uttrykk. Ser ut som det å være alene med Nagato kunne bli utmattende.

Vent et øyeblikk, du har nettopp lidd under Haruhis grep i går, og likevel kommer du idag?

"Hvor er Suzumiya-san?"

"Gud vet. Hun har ikke vært i klassen siden den sjette timen. Hun dro sikkert for å naske utstyr fra et sted.

Etter å ha sett hvor deprimert Asahina så ut, sa jeg mildt:

"Ikke bekymre deg! Hvis hun prøver å gjøre noe rart med, vil jeg gjøre alt jeg kan for å stoppe henne. Hun kan bruke hennes egen kropp for utpressing. Det er ikke sånn at jeg ikke kan slå henne når det kommer til slagsmål!"

"Takk skal du ha"

Etter å ha sett henne bukke søtt, fikk jeg lyst til å omfavne henne hardt. Men så klart gjorde jeg det ikke.

"Da stoler jeg på deg."

"Ikke'no problem!"

Selv om jeg gjentatte ganger forsikret henne, ble de gjentatte forsikringene fem minutter senere, kastet ut av vinduet, ut i havet, og fordampet som en vanndråpe på solens overflate. Å så naiv jeg var!

"Hiya!"

Haruhi hilste energisk på oss, og gikk inn i rommet med hennes to papirposer.

"Sorry dere, jeg var forsinket."

Det er virkelig som deg! For noen så besatt som Haruhi, er det å være hensynsfull mot andre det siste i hennes tanker.

Etter å ha plassert posene på gulvet, snudde Haruhi seg og låste døra. Asahina grøsset refleksivt av å høre døra klikke igjen.

"Suzumiya, hva har du planlagt i dag? Jeg skal være ærlig. Jeg kommer ikke til å gjøre ting som å plyndre eller presse ut noen igjen!"

"Hva babler du om? Jeg ville aldri gjøre noe sånt!"

Virkelig? Så åssen kan du forklare datamaskinen på skrivebordet!?

"Ved fredelige metoder så klart! OK, første ting først, la oss se på dette."

Hun dro opp en bunke med A4-papir med noen håndskriblerier fra en av papirposene.

"Disse er flygeblad laget for å introdusere SOS-brigaden til alle. Det tok meg mye hardt arbeid for å snike meg inn i fotokopieringsrommet og skrive ut disse 200 flygebladene!

Haruhi delte ut flygebladene til oss. Så dette er grunnen til at du skulket timen, huh? Du burde være glad for at du ikke ble tatt. Jeg var ikke interessert i det som sto på flygebladet, men siden jeg allerede hadde tatt en, kunne jeg vel like greit lese hva som sto på det.

SOS-brigadens grunnprinsipp:

Vi, SOS-brigaden, søker alle former for paranormale hendelser i denne verden. Vi tar råd fra alle som har erfart, erfarer, eller føler at de vil erfare noen former for overnaturlige eller mystiske hendelser, til å komme til oss for konsultasjon. Vi vil gjøre vårt beste for å svare på deres spørsmål. Vær så snill å legge merke til at vi ikke tar av oss normale paranormale hendelser; det må være en paranormal hendelse som vi anser som meget sjokkerende. Vår e-postadresse er...

Jeg begynner å få en fjern anelse om hva SOS-brigaden handler om. Det virker som, uansett hva, at Haruhi vil gi etter for science-fictions, mysteriets, og fantasiromanenes verden.

"Greit, på tide å dele ut disse flygebladene."

"Hvor skal vi gjøre det?"

"Ved skoleinngangen. Akkurat nå er det fortsatt en masse elever som ennå ikke har gått hjem."

Ja, ja, ja, si hva du vil, frue. Akkurat idet jeg skulle til å plukke opp papirposen med flygebladene, stoppet Haruhi meg.

"Du behøver ikke gå, bare meg og Mikuru-chan vil holde."

"Hva?"

Asahina-san, som holdt et flygeblad i hånda, snudde hodet og virket fortumlet. Jeg snudde meg og så Haruhi famle gjennom den andre papirposen, og tok noe ut.

"Ta-da!"

Smilende som en lykkelig robotisk katt, dro Haruhi opp et svart klesplagg. Nei, det kan ikke være! Idet Haruhi ble ferdig med å tømme ut innholdet fra posen fra den fjerde dimensjon, forstod jeg med en gang hvorfor hun ville ha Asahina til å dele ut flygebladene, og jeg ba for hennes velvære. Asahina, måtte din sjel hvile i fred!

En svart trikot, nettstrømper, kaninører, et sløyfeslips, hvite mansjetter, og et kaninhale.

Er ikke det et Bunny-kostyme!?

"H... hva er de for?" spurte Asahina sky.

"Det skulle du vite. For å kle ut som en Bunny-jente!" sa Haruhi som om det var opplagt.

"D-du vil vel ikke at jeg skal ha på meg det der, v-vil du?"

"Så klart! Jeg har til og med klargjort den for deg!

"J... Jeg kommer ikke til å ha på meg det der!"

"Ikke bekymre deg, denne størrelsen passer deg perfekt!"

"D-det er ikke problemet! D... du ville ikke ha meg til å ha på det der ved skoleinngangen, ville du?"

"Så klart!"

"Nei! Jeg vil ikke!"

"Slutt å syte!"

Det var det; hun har blitt målskiva. Haruhi hoppet på Asahina, som en løve-mor som spiste et hjelpeløst dyr, og begynte å rive av matrosuniformen.

"NEEII..."

"Nå vær en snill jente, og ikke flytt deg!" sa Haruhi barskt mens hun kjapt dro av Asahinas topp, deretter flyyet hun seg mot Asahinas skjørt. Akkurat idet jeg skulle til å stoppe Haruhis galskap, møtte øynene mine Asahinas.

"I... IKKE SE!!"

Av å høre hennes skrik, løp jeg fort mot døra... Pokkern! Døra er låst! Det tok en stund før jeg kunne få opp døra, og storme ut av rommet.

Før jeg forlot rommet, tok jeg en kjapp titt – Jeg oppdaget Nagato at leste hennes bok som om ingenting hadde skjedd. Har hun ikke noe å si til dette!?

Jeg lente min rygg mot døra, og hørte Asahinas hvin innenfra.

"Kyaa~~!!" "Neii!" "I... i det minste la meg ta dem av selv... Snufs~~!"

Disse er blandet sammen med Haruhis seiersrop.

"Dette er bra!" "Ta den av! Fort! "Du skulle ha gjort hva jeg sa!"

Pokkern, ikke spør om å fantasere om hva som skjedde der inne!

Et øyeblikk senere kom Haruhis stemme fra døra.

"Du kan komme inn nå!"

Idet jeg sukkende gikk inn i rommet, ble jeg hilst ved synet av to nydelige Bunny-jenter. Enten det var Haruhi eller Asahina, passet kostymet bra.

En stor del av deres rygg og kløfter mellom brystene var blottet, nettstrømpene innhyllet fint deres ben, og det paret av kaninører sprettende over deres hoder...

Haruhi er tynn, men har de rette proposisjonene; Asahina er liten, men hennes figur var også perfekt. For å være ærlig, de var virkelig en fest for øyet!

Akkurat idet jeg lurte på om jeg skulle si "Det kostymet passer deg," til en gråtende Asahina, sa Haruhi:

"Hva synes du?"

Og du har fortsatt sludder nok i deg til å spørre om hva jeg syns. Er din skalle alvorlig skadet!?

"Dette kommer til å kapre andres oppmerksomhet. Med denne farten vil folk definitivt komme for å ta flygebladene!" sa Haruhi.

"Hvis du har på deg et sånt rart kostyme i det offentlige, kommer folk til å se rart på deg... Vent et øyeblikk, hvordan har det seg slik at Nagato ikke er nødt til å ha på seg dette?"

"Jeg kjøpte bare to sett. Siden de kommer med tilbehør, er de veldig dyre."

"Hvor kjøpte du dette fra egentlig?

"Fra nettet."

"...Jaha."

Akkurat idet jeg lurte på når Haruhi ble høyere enn meg, la jeg merke til at hun hadde på seg høy-hælte sko i tillegg.

Haruhi tok opp papirposen med flygebladene.

"La oss gå, Mikuru-chan."

Asahina la armene i kors over hennes bryst, og så på meg bedende. Jeg kunne bare stirre på henne i hennes bunnygirl kostyme.

Beklager, jeg kunne ikke skrape opp noe motstand.

Asahina grep bordet og gjorde motstand, hulkende som et barn, men hun var ingen match for Haruhis styrke. Hun ble dratt vekk av Haruhi, og de to bunnyjentene forsvant fra rommet. Idet jeg skulle til å sette meg nedslått ned, føle meg skyldig...

"Det."

Nagato Yuki pekte på golvet. Jeg kikket, og så matrosuniformer liggende der... Erm, var det en BH jeg så?

Den kortklipte, bebrillede pekte på skapet på den andre siden rommet, og gikk deretter tilbake til boka.

Kan du ikke plukke opp klærne selv!?

Jeg sukket, gikk for å plukke opp klærne,og la dem i skapet. Ah~!, du kunne fortsatt føle deres kroppsvarme på klærne. De er fortsatt varme!

En halvtime senere kom en utmattet Asahina tilbake. Whoa, hennes øyne er like røde som en kanins, jeg burde helst ikke si noe ennå. Jeg fortet meg å gi henne en stol, og som sist gang, satt hun bare og hang med hodet mot bordet, hennes skuldre skalv. Ser ut som hun ikke har krefter igjen til å skifte. Men av å se på den nakne ryggen hennes, visste jeg ikke hvor jeg skulle se, så jeg tok av min jakke og draperte den omkring hennes skjelvende skuldre. Tilstedeværelsen av en hikstende jente og en bokorm som ikke brydde seg om hva som foregikk, i tillegg til meg som ikke hva jeg skulle gjøre, hadde brakt atmosfæren i rommet til et laveste-noensinne-lavmål. Baseballklubbens brøl kunne bli hørt langt distansen.

Idet jeg lurte begynte å tenke på hva jeg skulle ha til middag, kom Haruhi tilbake. Det første hun gjorde var å skule rasende:

"Faen ta dem! Hva i helvete, de forbanna lærerne! De er alltid i veien!"

Ikke sikker på hvorfor hun var så sint, spurte jeg:

"Er det et problem?"

"Jeg hadde ikke engang delt ut halvparten av flygebladene, og inn kommer en dum lærer som ba oss om å slutte å dele dem ut! Hva i helvete er galt med han?"

Din idiot. Hvis lærerne ignorerte noe som at studenter, kledd som bunnyjenter, delte ut flygeblader ved skoleinngangen, hadde det vært abnormt!

"Mikuru-chan var nesten på gråten, og jeg ble tatt inn for å møte rektor, og deretter kom den Okabe fra Håndballkubben!"

"Jøss, dette gjør meg ergerlig! Det er alt for idag! Dere kan gå!"

Haruhi tok sakte av hennes kaninører og gikk deretter videre med å fjerne hennes bunnyjente kostyme. Jeg stormet imidlertid ut av rommet.

"Hvor lenge skal du gråte som det der? Skynd deg og skift!"

Jeg lente meg mot korridorveggen og ventet på at de skulle skifte. Ser ut som Haruhi ikke egentlig er født som en utstiller, det er bare det at hun ikke har noen idé om hva slags effekt gutter har av å se henne halvnaken. Grunnen til at hun kledde seg i et bunny-kostyme var ikke for å vise hennes sexy kropp, men heller for å tiltrekke folks oppmerksomhet.

Med denne farten er det på ingen måte hun kan erfare et normalt romantisk forhold.

Jeg ønsket at hun kunne være mer hensynsfull på åssen gutter tenker. I det minste tenk på meg! Oppriktig talt, å henge sammen med en sånn sprø person er virkelig utmattende. Dessuten, for Asahinas skyld måtte jeg ønske det. Ikke sant... Nagato-san, i det minste la oss vite hva din mening er!

En stund senere kom Asahina til syne ut av rommet, og viste et trist uttrykk av en som nettopp hadde strøken til eksamen. Hun trengte å støtte seg til veggen, ellers ville hun sikkert falle. Siden jeg ikke visste hva jeg skulle si til henne, kunne jeg bare stå i stillhet.

"Kyon-kun..."

Hennes drømmende stemme låt som en av de spøkelsene fra en hjemsøkt sunket cruiseskip.

"Hvis noe skulle skje så jeg ikke kan bli en brud, vil du ta meg...?"

Erm, hva skal jeg si? Og hvorfor kaller du meg Kyon også!?

Asahina returnerte jakka mi i en robotaktig måte. Akkurat idet jeg lurte på om hun ville falle inntil brystet mitt og gråte, hadde hun allerede gått.

Pokkern... så ynkelig!

Den neste dagen, tok Asahina seg fri.

Haruhi var allerede berømt på skolen, men etter bunny-jente-opptrinnet, ble hennes navn og eksentrisitet en del av skolelegendene. Ikke at jeg har noe imot det, siden jeg ikke er ansvarlig for Haruhis handlinger!

Hva jeg har noe imot er at Suzumiya Haruhis handlinger har fått alle til å begynne å skravle om Asahina Mikuru i tillegg. Det, og de rare blikkene jeg fikk fra alle på skolen.

"Hey, Kyon... ser ut som om du har det morsomt med Suzumiya..."

Sa Taniguchi sympatisk til meg etter skolen. "Jeg trodde aldri du ville bli så gode venner med henne... ser ut som ingenting er umulig i denne verden!"

Ah, hold kjeft!

"Jeg ble overrasket i går! Jeg trodde jeg drømte, bunny-jenter mens jeg dro hjem!"

Kunikida meldte seg inn i samtalen med et velkjent flygeblad.

"Hva er denne SOS-brigaden? Hva er det for?"

Gå og spør Haruhi det spørsmålet. Jeg vet ikke, ikke vil jeg vite det heller. Selv om jeg gjorde det, ville jeg ikke fortelle det til dere!

"Den spør oss om å gi oss paranormale hendelser, med den definerer ikke hva disse er. Og, hva betyr det med å ikke behandle normale paranormale hendelser?"

Til og med Asakura Ryouko kom for å ha et ord med meg.

"Dere ser ut til å gjøre interessante ting. Men hvis det er noe over streken, råder jeg deg å stoppe med en gang. Oppriktig talt, dere gikk for langt i går."

Hvis jeg hadde visst, ville jeg tatt meg fri i dag også!

Haruhi er fortsatt sint. På en side var hun rasende for at lærerne stoppet henne fra å dele ut alle flygebladene; på en annen side var hun rasende på at SOS-brigadens e-postinnboks var helt tom. Jeg forventet en eller to spøkemeldinger i innboksen, men det viste seg at folk var mer rasjonelle enn jeg trodde. Kanskje ingen ville ha noe med Haruhi å gjøre, og å få dem selv i bråk.

Haruhi skulte på den tomme innboksen, og ristet den optiske musa energisk.

"Hvorfor er det ikke noen som sender noen meldinger?"

"Det var ikke noe i går eller i dag. Kanskje alle hadde opplevelser de kunne fortelle, men bare ikke kan stole på en klubb så mistenkelig som vår?"

Jeg prøvde uoverbevisende å forklare.

Har du opplevd noen paranormale hendelser? Ja. Å, det er bra, så fortell meg. Greit, faktisk...

Vær så snill! Det er ikke som om noe som det vil skje, OK? Nå hør etter Haruhi! Disse tingene vil bare skje i tegneseriebøker eller i romaner. Det virkelige liv er veldig grusomt og strengt. Ting som konspirasjon for å ødelegge verden fra en normal offentlig høyskole, muterte organismer som vandrer i en fredelig drabantby, eller et romskip gjemt inni et fjell, alle disse tingene er umulige. Umulig! Hører du meg? Du forstår nå, gjør du ikke? All din eksentriske oppførsel er et resultat av å ikke kunne finne en måte å slippe løs dine ulykkelige følelser, er ikke det riktig? Men det er på tide for deg å våkne opp. Du burde slå deg ned og finne en kjæreste som vil følge deg hjem hver dag, og til kinoer på søndager, eller kanskje du burde melde deg inn i en sportsklubb for å slippe løs ditt overskudd av energi. Med dine evner, ville du komme deg inn på førstelaget på null komma niks, og bli et aktivt medlem.

... Jeg ville sagt mer, men jeg hadde bare tenkt opp de første fem linjene da Haruhis neve kom og svingte over, så jeg burde slutte nå.

"Mikuru-chan tok dagen fri i dag, har jeg hørt?"

"Kanskje hun ikke kommer tilbake. For en stakkars jente, jeg håper hun ikke er traumatisert av gårsdagens hendelser."

"Pokkern, og jeg som hadde forberedt et nytt kostyme for henne å prøve i dag!"

"Kan du ikke prøve dem på deg selv!?"

"Så klart kan jeg! Det er bare det at det ville bli kjedelig uten Mikuru-chan."

Nagato Yuki blendet inn med bakgrunnen som om hun var usynlig. Merkelig, hvorfor er du så besatt Asahina; hvorfor kan du ikke en gang prøve kostymet på Nagato og tvinge henne til å leke med deg? Jeg vet at jeg ikke skulle si dette, men når jeg tenker på det, ville jeg likt å se hvordan den normalt uttrykksløse Nagato ville sett ut i det bunny-jentekostymet. Hun ville definitivt gi et annen inntrykk enn fra den ofte gråtende Asahina.

Utvekslingstudenten som Haruhi hadde forventer hadde endelig ankommet!

Haruhi fortalte meg nyhetene før klasseromsmøtet en dag

"Synes du ikke det er bra? Han kommer virkelig!"

Haruhi lente forover mot meg, og snakket opphisset. Hennes strålende smil var som et barnehagebarn som endelig fikk lekene hun ønsket seg.

Jeg vet ikke hvor hun hørte det fra, men utvekslingstudenten kom til å være i Klasse 1-9.

"Dette er en sjanse for en levetid. Det er synd han ikke er i samme klasse, men han er definitivt en mystisk utvekslingstudent, det er ingen tvil!"

Du har ikke engang møtt ham, så hvordan vet du engang om han er en mystisk utvekslingstudent?

"Har jeg ikke sagt det før? En stor prosentandel av de som blir overført midt i skoleterminen er unormale."

Hvem i all verden lagde en sånn statistikk? Jeg tipper det er et mysterium i seg selv.

Hvis alle som blir overført i midten av mai er unormale, ville det være haugevis av mystiske utvekslingstudenter over hele Japan.

Men, Haruhis måte å tenke på kan ikke bli begrenset av logikk. Etter at den første bjella klang, løp Haruhi straks ut av klasserommet. Hun gikk muligens for å besøke den Mystiske Utvekslingstudenten i Klasse 1-9.

Akkurat før bjella signaliserte begynnelsen av timen, kom Haruhi tilbake med et forvirret uttrykk.

"Så han er en mystisk utvekslingstudent...?"

"Hmm... føles ikke som en."

Så klart han ikke er!

"Jeg har snakket med ham, men jeg har fortsatt ikke nok informasjon. Kanskje han bare later som om han er en normal person; jeg tror det er ganske troverdig. Tross alt, det er ikke sånn at de bare vil blottlegge deres egentlige identiteter på samme dag som de ble overført. Jeg skal gå og spørre igjen neste i neste friminutt."

Ikke spør igjen er du snill! Jeg kan forestille meg studentene fra Klasse 1-9, som ikke har noe å gjøre med Haruhi, bli skremt til døde av hennes brå opptreden mens hun grep en av studentene for å spørre "Hvor er utvekslingstudenten?", før hun stormet mot ham. Det, ellers ville hun komme busende inn mens han hadde en samtale med sine venner og spørre ut den forskremte utvekslingstudenten med spørsmål som "Hvor er du fra? Hvem er du egentlig?"

I det øyeblikket kom jeg plutselig på noe annet.

"Er utvekslingstudenten en gutt eller en jente?"

"Selv om det muligens er en forkledning, ser han ut som en gutt."

Da er han en gutt!

Ser ut som SOS-brigaden har en sjanse til å rekruttere et annet mannlig medlem bortsett fra meg. Haruhi kunne like gjerne dra utvekslingstudenten inn uten å høre hans meninger bare fordi han var ny. Men han kan muligens ikke være like snill som meg eller Asahina. Kan hun virkelig bare hente ham inn i klubben? Uansett hvor viljesterk Haruhi er, ville en med en sterk mening bare ignorere henne!

Så lenge vi har nok folk, vil "Spre Glede Over Hele Verden med Suzumiya Haruhi-Brigaden" bli gjort om til en assosiasjon. Spiller ingen rolle om skolen anerkjenner den eller ikke, den personen som må gjøre all papirarbeidet og mindreverdig arbeid vil mest sannsynlig bli... meg! For de neste tre årene, vil jeg bære navnet "Suzumiya Haruhis underordnede" og leve mine dager i desperasjon.

Jeg hadde ikke tenkt på hva jeg ville gjøre etter at jeg avla akademisk eksamen, men jeg visste at jeg ville inn på et universitet, så jeg må passe oppførselen min. Men så lenge jeg er med Haruhi, ser det ut som om det aldri kan bli sant.

Hva skal jeg gjøre?

Jeg kunne ikke tenke på noe.

Jeg visste bare at jeg skulle konfrontere Haruhi, få henne til å avskjedige SOS-brigaden, og deretter prøvd mitt beste for å overtale henne til å leve et normalt høyskoleliv. Kanskje jeg kunne ha fått henne til å stoppe å tenke på romvesener og tidsreisere, slå seg ned og finne en kjæreste, eller melde seg inn en sportsklubb, og bli fornøyd med disse tre årene på høyskolen.

Sukk, det ville vært fint om jeg kunne ha gjort dette!

Hvis jeg bare hadde sterkere viljekraft, ville jeg ikke ha blitt sugd så hjelpeløst i virvelstrømmen som sentrerte seg rundt Suzumiya Haruhi. Jeg ville fredelig ha levd ut disse tre årene på høyskolen og gått ut normalt.

... Forhåpentligvis ville det ha vært det!

Imidlertid, grunnen til at jeg sier dette, er på grunn av merkelige hendelser etterpå som skjedd meg; jeg tror alle forstår meg nå?

Hvor skal jeg begynne?

Greit, la oss starte fra da utvekslingstudenten først ankom vårt klubbrom.